kjære Morten!

Kjære vakre lille venn!

Sliter veldig med å skrive til deg...
Savnet blir bare større og større, men lærer meg å leve med deg...
UFATTELIG!
Har ikke ord!
Er så mye jeg skulle ha sagt, men det forsvinner når jeg er på bloggen...
Det bare river i meg, fatter ingen ting... DU av alle...
Men jeg vet, at tankene mine ser du... Bare mellom oss...

Når jeg sitter hos deg, å jeg føler at du er der... Det er mellom oss!
Føler deg hos meg på kvelden...

Kevin har tatovert deg... Det ble for tøft for meg...
Vet ikke om jeg kan se den igjen. Så mange minner og tanker... Nei!

Men det jeg vet, er at jeg savner deg herifra til evigheten...

Klem Mamma!